musikk...

Musikk overrasker igjen og igjen. Hva den gjør med oss selv og hva den gjør med andre. Det er noen slags musikk som nesten ikke er til å begripe og noen ganger er det nesten så man havner i en annen dimensjon når man hører musikk som virkelig når en.

I dag avsluttet jeg dagen hos 1. klassingene mine med å spille en sang på pianoet vårt. Dette var en melodi jeg lagde for noen år som egner seg godt som en rolig avslutning. Midt i sangen merker jeg at det skjer noe med stemningen i klassen. Elevene ser på meg mens de går fra samlingsring til pulten sin, og plutselig hører jeg at en av dem griner. Hva skjer nå, tenkte jeg, men visste at kollegaen min satt sammen med dem. Jeg hører hulking og stemningen begynner å bli temmelig spesiell. Da kommer en elev bort til meg og forteller at en av jentene gråter fordi hun syns det jeg spiller er så fint.

Jeg ble direkte satt ut. Sitter det ei og gråter pga musikk? Det er helt utrolig. Jeg pratet med henne etterpå og hun sa at det gikk bra med henne, men at hun syns det var så fint at hun måtte bare gråte.

Hun er 6 år.

Musikk er uten tvil noe som binder oss sammen. Gjennom musikk fikk jeg mer innsikt i hvordan denne jenta er skrudd sammen og det skapte en helt spesiell atmosfære i klasserommet for alle oss som var tilstede.

Jeg er fristet til å påstå at musikk får oss til å kjenne livet på en helt spesiell måte.