Sola vår er tilbake i sin fulle prakt og vi nordmenn kommer ut av våre huler for å innta plasser på restauranter, benker, parker og cafeer. Vi sitter tett i tett sammen og spanderer gjerne et ekstra smil til ekspeditrisen, eller kanskje de som sitter ved nabobordet. Kanskje er det en liten unge som griner og som for en måned siden kunne irritert vettet av deg, men som nå er jommen så søt alikevel; så du smiler til den også. Alt er egentlig til å le og smile av nå som varmen og sola har flyttet hjem til ditt vinterdvaske, hutrede vesen.
Energi. Får man mer energi av sol? Blir vi enklere å ha med å gjøre av sol? Blir vi mer ovenbærende med hverandre når vi får litt streif av sol på oss? Blir livet vårt generellt bedre av sol?
Det er jo fysisk sett riktig at vi har godt av å få lys på kroppen, vi samler D-vitaminer av solstrålene og vi blir mer våkne osv. Dette smitter såklart over på hvordan vi ser på hverdagen og utfordringene vi har hver dag.
Men over til noe litt dypere enn kun fakta; hva med sola vi har inne i oss? Sola som hjelper oss å vise medfølese og omsorg for hverandre. Som styrker empatien vår. Som gjør at vi går en runde ekstra med hverandre i steden for å gå rett i anklage mot hverandre. Sola som gjør at vi lar den som kom etter oss i køen i butikken gå foran fordi den bare har et par varer og du har en hel kurv.
Skinner den kun når det også skinner fra blå himmel?
Kan vi bestemme oss for å skinne selvom det er grått og surt ute?
Sol ute, sol inne.
Sol i hjertet, sol i sinnet.
Sol, bare SOL.
