Å sykle hjem fra skolen

I dag hadde jeg noen ærender nede i byen etter skolen, og jeg tok turen fatt på min hest av en sykkel med godt mot, mot sentrum av byen. Ærendene gikk knirkefritt og folka på norgebutikken (ellerhvadetkalles) var veldig hyggelig og gira på at jeg skulle få handla noen fine gaver til japanerne som Henrik får hjelp av og intervjuer. De ble også glade når jeg sa jeg faktisk skulle ned til Japan, jess lissom, bra service. Nesten så jeg tenker på å søke jobb der, bare fordi det virka som de hadde det så moro på jobb!

Men det er jo ikke egentlig dette jeg skal fortelle om da. Det er min vei tilbake til Storo fra Jernbanetorget denne fortellingen handler om.

Jeg er jo etter mening blitt ganske kjent i denne byen, hvertfall når det kommer til kollektivtransport, men det viser seg altså etter å ha tatt en ny vei, og fulgt den ett godt stykke, svingt av til venstre og litt til høyre og litt til venstre igjen, at jeg ikke aner hvor jeg helt har gjort av meg. (viktig bemerkning er at jeg valgte å prøve å finne en raskere vei hjem) jeg sykler litt tilbake og opp til høyre, og over veien, og sannelig treffer jeg ikke Andreas som var leder sammen med meg i sommer på visjon. det var jammen hyggelig! og så bra at noen kan fortelle meg hvor jeg befinner meg! (dette var litt flaut egentlig, men jeg prøvde å hold maska så godt jeg kunne) og da vi var ferdig med oppdateringer og diverse, så tenkte jeg at nå skal jeg sannelig finne veien hjem, nå vet jeg jo hvor jeg er. (en annen bemerkning er vel at jeg nå egentlig var rett i nærheten av høgskolen, men det skal vi ikke fokusere særlig på nå) (jeg fant forresten ikke høgskolen selvom andreas sa den lå rett rundt svingen)
uansett: jeg sykler oppover veien og skal til å krysse veien, og en bil stopper for meg. så hyggelig tenkte jeg, en ekte herremann. og jeg vinker faktisk til ham (det skjer sjelden) og så viser det seg at det er Trond (sagavollkamerat) bak sorte solbriller og i svær kassebil. det endte med at jeg stod og stirra på denne mannen og kom nesten ikke over veien, og jeg bare håper, håper det virkelig var Trond, sånn at jeg ikke virker som en snuppe på sykkeltur som ikke helt veit hvordan det fungerer å sykle i Oslo. (egentlig tenkte jeg at han burde da sannelig tatt å plukka meg opp, han hadde jo plass i bilen!)

uansett, jeg kjente meg igjen, og jeg var på vei hjem, i solskinn på fredag ettermiddag!